I dag var det mye på programmet. Vi skulle alle møtes i korridoren kvart på 8 for å gå samlet bort til Bonanza (vårt mathjem her i Totonicopan). Etter en treg, men god frokost var planen å dra til kommunehuset for å treffe Olga, Miguel og Paula for så å treffe representanter av “48 cantones”. 48 cantones er de “kommunene” som hører til Totonicopan. Det var noen hyggelige menn som tok godt imot oss etter en tålmodighetsprøve. Disse mennene var “ordførere” i forkjellige kommuner og var også representanter til 48 cantones. De fortalte oss at Totonicopan er den byen med mest arbeidsledighet og med minst kriminalitet i Guatemala. Dette fikk oss til å lure litt, siden det er jo vanlig at det er mer kriminalitet ved høy arbeidsledighet. Ved dette spørsmålet svarte de med at det var fordi at nesten alle var like fattige. Videre fikk vi lære om tradisjonene deres som f.eks. stokken de bærer med seg rundt. De må alltid holde den i venstre hånden og den kan aldri være nær bakken. Den blir også holdt på en spesiell måte når det har oppstått et problem som de skal løse. Alle disse reglene med stokken så ikke ut til å være så lett å utføre siden vi tok dem flere ganger i å holde den feil og på bakken. 
Etter presentasjonen dro vi ut i skogen for å se på et av prosjektene i verk. Det var flere drivhus med små trær som de senere skal plante ut i skogen. En oppgave som “ordførene” har i Totonicopan er å passe på at det ikke kommer noen og stjeler eller kutter ned trær. Det er noen spesielle trær som holder på å bli utryddet pga avskogning.
Dessverre var ikke alle med på turen pga av migrene, magesjau eller annet.
Vi som var igjen spiste lunsj med dem på 48 cantones. Etterpaa var det full fart igjen med å lage godteposer til dem på sykehuset. 50 godteposer ble laget, men da vi kom til sykehuset var det bare 4 pasienter igjen! Det ble til at vi delte ut kaker, jus, tamale og godteposer til folk i gangene og dem som ville se på oss holde teater i gangen. Det så ut som “De tre bukkene bruse” var populært her også, og de satte stor pris på den gode maten de fikk.
Å besøke et sykehus ga et sterkt inntrykk og en fikk se kontraster på helsevesen i Guatemala i forhold til Norge. På sykehuset var det en søt guttebaby på 10 mnd som het Pedro. Han hadde blitt tatt fra sin alkoholiserte mor av politiet og tatt med til sykehuset. Dette ga et sterkt intrykk. Og det fikk en til å tenke på forskjellene mellom Guatemala og Norge.
Etter sykehusbesøket fikk vi to timer fri før vi dro til Olga for å spise middag med hennes familie. Aldri har jeg møtt en så glad og søt familie. Kosing med kaniner med bakgrunnsmusikk av norske julesanger på radioen var det også.
En meget interesant og produktiv dag
-Marie
